”Hattebilde og T-skjorter”:
Fra venstre Rino Andrè Kolstø, Osmund Ueland, Alf Magne Gjengedal, Ole Kolstø, Geir Ole Hansen og Kim O. Ueland. Gruppen er på vei ned – 3400 m. Toppen er rett over hodet på Osmund.
Bildetekst” Prison Island” utenfor Zanzibar

Kilimanjaro – verdt et forsøk – 4 av 6 kom opp!

Hva er det som gjør at 60 000 mennesker fra hele verden årlig forsøker å komme til toppen av verdens høyeste frittliggende fjell – Kilimanjaro – 5895 m.o.h.? Det var Osmund (59), og sønn Kim (28), som i 1996 var på safari i Kenya, og våknet en morgen ved foten av dette majestetiske fjell. Synet av den hvite toppen 5895 m.o.h. langt over skydekket hadde en enorm tiltrekningskraft. Tanken om å bestige toppen ble sådd. Med seg i ekspedisjonen fikk de Ole (55) og Rino (28), samt Alf Magne (52) og Geir Ole (29). Dette skulle være en privat tur på våre premisser, og det Afrika-spesialiserte Magellan Tours fikk oppdraget. Siden forberedelsene er halve turen, ble 8 måneder ble brukt på dette, hvor trening og organisering stod sentralt. Målene var klare: Alle 6 til toppen, eksotisk safari og til slutt avslapping på Zanzibar!

”Lunsj på 3500 m”

I forberedelsene til turen dukket spørsmålet opp: Hva kunne gå galt, og hvordan hindre at så skjer? Egen hygiene-plakat ble laget. Sikkerhet for rent vann stod sentralt. Siden ingen av oss hadde videre erfaring med denne typen utflukt, var pakkelisten reisebyrået forsynte oss med til uvurderlig hjelp 15 kg fra hver av oss var hva vi kunne få bærerne til å ta med mot toppen. Vår dagssekk skulle bestå av 3 – 4 liter vann, nøtter/knask, termos, fotoutstyr og ekstra klær som var nødvendig for dagen.. Vaksiner og reiseapotek ble kjøpt for flere tusen kroner. Egne T-skjorter med navn på hver enkelt og gruppen totalt ble designet og trykket. Hatter fra Australia ble også kjøpt hos Eivind Andreas Endresen. Nå manglet det ikke på noe! Tilhørigheten var komplett. Vi snakket også med sentrale Eigersundere som hadde gått turen. Etter ”styrkemannsprøve” opp Gyaakslå den 12. mai, konkluderte gruppen med at det ikke ville være kondisjonen det kom til å stå på når det gjaldt å nå opp. Fokus på forberedelsene var til slutt så sterk, at sentrale familiemedlemmer etter hvert fikk nok av Kilimanjaro-pratet, og var glad da avreisedagen kom! Med allsang (to vers av ”Jeg snører min sekk”) forlot vi Gardermoen kl. 06.30 og landet på Kilimanjaro flyplass kl. 20.00.
T-skjortene ble på hele turen lagt merke til og kommentert.

Regnskog

Første dag gikk vi i regnskog. Vi merket så vidt den sterke solen over den tette skogen. Apekattene skapte liv, og skjegget på trærne var et fantastisk skue. Det var nesten mørkt da vi klokken 18 kom frem til Mandara Hut, som er rutens første overnattingssted. Som de siste ankomne fikk vi plass på ”øverste hylle” – på loftet. Vi var slitne etter en lang dag med stadig oppoverbakke, hele 1000 m stigning.
Hos de av oss over 50, og som må ha sine turer ut om natten, med trappegang og anstrengelser for å komme ned i soveposen igjen, slo pulsen ganske fort. Vi var virkelig i ”urskogen” – ingen sykehus, intet helikopter, ei heller noen lege.

”Ambulansen” bestod av en sykebåre på ett stort hjul(!) med støtdemper og 6 håndtak.
En krevende natt fysisk og psykisk! Apekattene vekket oss til ny dag. Toalettforholdene skal vi ikke søke å skildre nærmere; de ble bare verre og verre jo nærmere toppen vi kom.

Viktig å få sett målet!

Dag 2 kom vi ut av regnskogen, og fikk vi se toppen av Kilimanjaro med snø og is! Et fantastisk syn som gjør inntrykk på de fleste, og som ga frysninger på ryggen! 3 ½ mil til å gå, 3000 høydemeter opp, lå dette verdens høyeste frittliggende fjell. Det gjorde veldig godt å få se målet! Det var også en fantastisk opplevelse å gå over skyene!
Dagen ble veldig lang, og vi gikk kanskje litt for fort! Noen av oss var ganske kjørt da vi nådde lunsjbordet i en vegetasjon som nå bare gikk oss til knærne.

Tempoet ble senket: POLE POLE sa guiden, Swahili for Sakte Sakte. Og pole, pole, men sikkert, nærmet vi oss også 3700 høydemeter, og turens andre overnatting; Horombo Hut. Her var stedet for å ha en akklimatiseringsdag, med to overnattinger på veien oppover, og en på veien ned. Vi så virkelig frem til denne ”hviledagen”. Etter middagen kl. 19.00 var vi alle i soveposen vel en time etter. Mørket hadde senket seg over fjellet. Nattefrosten satt inn, og vi var passe ferdige!

Hviledag!

Vi trodde vi skulle hvile den 3. dagen, men Elias, vår hovedguide ville ha oss høyere for at kroppen skulle være bedre forberedt for neste dags stigning.. Pusten gikk tungt på oss alle, for den tynne luften ga lite krefter. Vi seg langsomt opp 400 høydemeter, og kom til en høyde hvor vi klart fikk sett ”Killi” og resten av stien. Fantastisk, og svært viktig fysisk og psykisk. Det så plutselig ikke så langt ut de siste 20 000 m bort og 2 000 m opp!

”Akklimatisering på 4000m”

Kibo 4700 m

Turen den 4. dag gjennom månelandskapet ble ”en prøvelse”. Over 4000 m.o.h. merket vi for alvor den tynne luften. Kreftene minket, og vi kom ved 17.30 tiden inn i Kibo-hytten til mat og hvile. Da var noen av oss så slitne at vi nok ikke tenkte klart på hva som ventet oss noen timer senere i toppforsøket. Noen hadde så sterke smerter i hodet at ingen liggestilling var god nok.
Sånn passe opplagt våknet vi til nytt måltid på sengekanten kl. 22.00. Fem lag klær hadde vi klart å trekke på oss. Nå fylte vi termoser og flasker med energidrikk. Energisjokolade og en halv liter Coca Cola hadde vi også hørt skulle fungere som et ”energikick”.

Toppnatten

kl. 23.00 begynte vi å gå i den beksvarte natten med hodelykter og bekledning god nok for en middels sydpoltur. Stigningen var 1:3. Temperaturen sank gjennom sterk vind til 25 effektive kuldegrader mot toppen. Kim fikk lungesmerter som ikke ga seg, og på 4935 m måtte han snu og gå tilbake til Kibo. Alle var inneforstått med at resten av ekspedisjonen fortsatte mot toppen. Slik regel var avtalt i gruppen på forhand. Kl. 03.00 nådde Osmund 5135 m. Han så opp de 500 m som manglet til kanten, alt var svart, men mange hodelykter var å se opp den stupbratte fjellveggen. Mange ble tvunget til å snu pga kulden – de klarte ikke å holde varmen.

”Ole til høyre, Rino til venstre og Alf Magne på Gillmans Point” Geir Ole tar bildet.

Når all energi er borte, og kampen med pusten tar de siste krefter, er det ikke så vanskelig å ta avgjørelsen om å snu, selv for Osmund som prosjektleder og initiativtaker. Men han måtte jobbe med dette i hodet i noen timer før alt falt naturlig på plass. En sterk opplevelse hvor kroppen utfordres til det ytterste! Ingen sjanser skulle tas! Ikke alle har vært på 5135 m. Mobiltelefondekningen fra 4000 m og oppover var ikke mye å skryte av, og spenningen steg hjemme i Norge da de det siste døgn mot toppen ikke hørte noe.
Ole, Rino, Alf Magne og Geir Ole kom opp til Gilmans Point 5685. Belastning de utsatte seg for kunne ikke vært særlig større! Et spedt forsøk på å nå Uhuru Peak, en time unna, ble rask avbrutt. Kroppene var tomme for energi. Det var fantastisk for oss som gruppe å kunne møtes igjen ved lunsjtider da de 4 som nådde toppen kom ned til Kibo hytten på 4700 m. Gratulasjonene var hjertelige. Vi var alle stolte av våre prestasjoner! Turen var reddet! Det var en utrolig opplevelse å ha kjempet seg så høyt ”på verdens tak”..

Avskjed med Elias og bærerne!

Det tok oss en og en halv dag å gå ned de rundt 45 km og 4000 høydemeter. Veien var lang. En overnatting, og 30 km siste dag. Løs mage og vannblemmene meldte seg på turen ned.. Ingen drikker kunne konkurrere med godt vann, så vi sang: ”Vannet i brønnen der hjemme, dette kalde krystallklare vann…”. Leppene sprakk på flere av oss etter kulde og tørke, og spesiell drikkestilling måtte innarbeides.
Elias og hans bærere fikk vel mer klær og utstyr av oss enn vi hadde tenkt. Vi var utslitte og glade for å kunne gi et bidrag til disse sherpaene, som hadde så lite. De fikk 30 USD i lønn for de 6 dagene de fulgte oss. I tillegg fikk de 25 USD hver fra oss. De hadde alle gjort sitt ytterste til at vi skulle nå målet. De bidro med en fantastisk personlig service og humør. De sang for oss på hele turen, også toppnatten.
At 5 av oss fikk løs konsistens da nedturen startet, må vel bare skrives på konto for ”andre bakterielle forhold”.

Safari og Zanzibar!

Det var herlig å flate ut på Zanzibar etter 3 safaridøgn i det villeste man kan oppleve av Tanzania (Ngorongoro og Serengeti). Og å oppleve leoparden som nylig hadde drept og plassert en Gasselle høyt oppe i et tre, og selv legger seg i solen med bena hengende slapt ned rundt en kraftig gren, er et utrolig syn og bidrar til den store naturopplevelsen.
Øya Zanzibar virket fattig, men langs stranden åpnet det seg et eksklusivt syn. Blue Bay hotell hadde topp service, og de sysselsatte mange. Turismen har de siste 6-8 år inntatt øya.

”Kim og Osmund viser frem ambulansen”

Det er å håpe at inntektsfordelingen blir jevnere der i fremtiden.
Møte med Stone Town bekreftet inntrykket av øya. Markedsplassen hvor dagens storsalg av kjøtt, fisk og grønnsaker foregikk, uten store kasser med is og kjøledisker og til ”musikk” av millioner av fluer, var et uforglemmelig syn,(og en uforglemmelig lukt).
Snorkeltur på korallrevet utenfor ”Prison Island” ble en uforglemmelig avslutning på et tettpakket program.

Ettertanke!

Når energien nå er tilbake hos alle, får en lyst til å gå på igjen. Osmund har ikke gitt helt opp å komme til toppen. Om et forsøk til skulle bli en realitet, vil nok turen bestå i et ”hviledøgn” til på 4700 m i tillegg til det på 3700. Bedre ullvotter trengs også. Kilimanjaro er både krevende og fantastisk, og kan anbefales!

Faktadel:

• Privat tur 19. juli til 2. august
• 6 deltagere
• Masaien Elias var ansvarlig guide sammen med assisterende guide, kokk og 12 bærere
• Marangu-ruten 6 dager opp og ned
• Mandara hytten 2700 m.o.h (1. overnatting)
• Horombu hytten 3700 m.o.h(2., 3. og 5. overnatting)
• Kibo hytten 4700 (noe hvile før toppnatten)
• Gillmans Point 5685 m.o.h
• Uhuru Peak 5895 m.o.h
• Avstand å gå 48 km hver vei, totalt 9,6 mil
• Startet på 1800 m.o.h., stigning på 4100 m
• ”Magellan Tours” var reiseoperatør